På 1500-tallet var hverdagen vår preget av ånder, engler, demoner, djevler, spøkelser, mystiske planter og dyr, avdøde, helgener og skytshelgener, martyrer, gull-makere og ikke minst Gud i tillegg til andre mennesker over og under deg i et strengt hierarki. Dette var en komplisert hverdag, streng, belønnende, overraskende og til tider brutal. Verden rundt oss var fullstendig besjelet og forhekset, og spesialister av forskjellige slag hjalp oss med å kommunisere med, og holde alle disse fenomenene i balanse slik at hverdagen gikk opp, og alle fikk det de skulle ha. Tiden eksisterte på flere plan, og flere steder samtidig. Det vi ikke forstod, det vi ønsket og drømte om, og det vi fryktet, kunne høre hjemme flere steder, veldig ofte i det hinsidige, der Gud og diverse overnaturlige fenomener hadde sine regler og ikke minst konsekvenser.

Utover på 1600-tallet ramlet denne verden sakte sammen gjennom renessansen, store oppdagelser og nye oppfinnelser. Alle disse oppdagelsene (som tyngdekraften) og nye antagelser ble slått sammen av Isaac Newton i 1687, og hans Philosophiae Naturalis Principia Mathematica ble en rundingsbøye for det moderne vestlige samfunnet. At det finnes flere samtidige verdener og tilværelser, enkelt beskrevet som det «hinsidige», ble tilbakevist og all eksistens henger kausalt sammen i et homogent rom- og tidskonsept. Borte ble det ikke-rasjonelle, det ikke-forklarlige, og de mange parallelle universene, som innvirket løpende på hverandre.

Etter Newton ble svaret «fremtiden» med stor F. Alt nåtidig kunne metodisk forklares, så alle forventninger ble vridd fremover i tid – og ikke sidelengs. Det gjorde det enklere og langt mer rasjonelt å strukturere systemer for makt, for nå kunne det meste utregnes vitenskapelig, og tiden ble lineær og målbar. Gud og presteskapets til tider uforståelige logikk ble byttet ut med andre til dels uforståelige ting som formler, regnestykker og hypoteser.

Mye av dette var bråmodent tullball, men allikevel basert på en gryende opplysningstid står de målbare oppdagelsene igjen – og derfor en modernitet vi fremdeles har som samfunnspremiss i dag. Gud ble henvist til begynnelsen av samlebåndet, med færre oppgaver underveis. På de 350 årene siden Newton føler vi oss nok både i forkant av menneskeheten og godt opplyste, men det er fremdeles helt grunnleggende ting ved vår egen tilværelse vi ikke forstår, og derfor er jo vår tro på å representere den mest sofistikerte tidsepoken noensinne kanskje et falsum - vi fikk en faktabasert virkelighet til tross for at vår tilnærming til virkeligheten ikke er styrt av fakta – den lar seg ikke kun forstå rasjonelt.

I antikken var fornuften, respekt for vitenskapen og logikken fremtredende, men i harmoni med overnaturlighet og det uforutsigbare i gudenes og underverdens interaksjon med hverdagslivet. Denne balansen finner vi stadig i deler av Asia og Afrika, der både tid og rom har mer enn objektivt målbare dimensjoner.

Når vi med KI har nådd neste nivå av Newtons modernitetserkjennelse, og funnet en teknologi som samler «alt», og i prinsippet vil kunne erstatte og rasjonelt overgå alt av menneskelig refleksjon, skapelse og interaksjon er ikke svaret å hente tilbake Guds enevelde, men kanskje å avvikle vårt kappløp for å kontrollere og overgå omgivelsene med rasjonell logikk og uoppnåelige selvrealiseringsambisjoner.

Folk i den vestlige delen av verden er stort sett like bekymret og forvirret i dag som de var i andre tidsepoker. Livet er komplekst, farlig og uforståelig, og samtidig herlig, vakkert og sanselig uforklarlig. KI kan være en endestasjon som gjør fremtiden vår mindre «vitenskapelig virkelig», og dermed kan vi være på vei tilbake til - ikke middelalderen - men flere parallelle (hinsidige) virkeligheter, en tidsregning med flere dimensjoner, nye hierarkier med særegne spesialister og helligheter, djevelskap, seremonielt livsinnhold og annet fantasifullt og potensielt mer berikende. Mindre målbart, mindre fremtidsrettet, men kanskje også mer belønnende her og nå. Hvem vet? KI kanskje.